I gresset står et tre og sier spøkelser sin dom, tomme ord med et sårt skjær av lykke, kanskje et minne om gulvaskede bilder i brede, slitte rammer. Like bak, like bak, like bak deg.

Det reiser seg der fire hvite fjell, fire i tallet, men en i kallet, hvisker et rop, ja, ditt ønske. Alt du ville, alt du kunne, alt du skulle og alt som sa “nå!”,  som satt dunkle, ildrøde spor gjennom ryggmargen din, som kom like bak, like bak, like bak deg.

Korte ben i konkurranse om prinsessens gunst, tøfler med lim til havet der tangen, taren og en liten blekksprut savner livet, de trodde, de måtte, de skulle jo til å gjøre det – de skulle jo til å legge tankene fra seg i tanketank i tankesår i fjorten lange, fjorten lange år.

Det spiser, gnager, fortærer meg og kan ikke uttrykkes, men er der, rundt meg ved meg i meg fra meg ta meg vekk.

Ved X,
du har sett.

Ved X,
ta det fra meg
og la meg bli usynlig.

Ved X,
erkjenn deg, bli meg
bli oss og hverandre
og alle de som tviler

Ved X,
vær med meg nå,
jeg er fortsatt her, du er
der.

Ved X,
bli meg kjent.

Jeg så dråper passere gatelys diagonalt.
Det rant vann langs fortauet.

Siste stopp, endestasjon, straks. Til venstre en bratt klippe hvor en faller i tåke, til høyre frodige trær i rød og gull. Toget går litt fortere, bryter vannet, brenner skinnene.

De tok fyr og så steg vi langt opp. Gjennom luften og helt ut til der den er veldig, veldig tynn.

I det øyebikk våkner en gammel gud fra uevig is langt, langt der ute i mørket, i hjørnet av naborommet, i hjørnet av synsfeltet ditt, i hjørnet og så sentralt og så midt i det du frykter mest.

De sto midt i mansjen, fanget i et sykt sirkus med farger ingen skulle måtte erfare og lyder som aldri før hadde blitt hørt. Det ble klart at til tross for glamorøse minner om månen og skyene, så kunne ingen sy sammen et nytt liv til døden. Ingen kunne puste glør til gnister til flammer til vårt inferno, selv det vi blitt forlatt og fortalt. En engel plystret, og ånder uten ånde reiste seg fra sagsponet, kastet seg i vinden og var siden ett med verdens eldste trær.

På den andre siden av glasset var det fortsatt stille, slik det hadde vært siden den gang. Der ute kunne intet uten det indre rop om hjelp høres, og da bare av en selv eller han som angrer hver natt før og når han lukker øynene. Vår lille forbannelse, vår evige fortapelse og skogens eneste ønske.

Papiret absorberte tanker fra nålen, for første gang ble det fortalt: Ubetydelig og samtidig så tydelig enestående at ingen kunne le eller smile da ord, for første gang siden ord ble til, ble uttalt mellom trærne og fortidens ånd. Rart var det heller ikke, for det var bare  jeg som sto der, alene i gresset. Det gresset er ikke lenger.

Finnes det et bedre tidspunkt å starte på nytt? Kanskje, men det betyr lite. Det går en elv gjennom gresset, gjennom månen og hvert lille sandkorn på stranden. Gjennom oss.

Det er nettopp nå vi skal begynne. Dra. Nå.

Så. Hvis alle veggene rundt deg strammet til og listen langs gulvet vandret til grønne enger, tror du at du kunne tenkt deg om før alt blir sort av jord som graves over deg? Tror du at du ville hatt tid til å fundere på livets mening nå som det, ja, var i ferd med å få en annen, eller i det minste settes i nytt perspektiv?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke veggene dine er nådefulle til den grad. Regn deg som heldig om de i det hele tatt angrer.

Dette er en øy midt i et stille hav, uten drømmer eller lengsler. Så smelter havet under sin egen vekt og øyen er et land mellom blått.

Dette et blad på et tre med røtter langt ned i jorden, ned til et smil uten betingelser. Så vender solen og bladet ligger vissent i vårt evige, ubrutte grå -

Om det rører noe ved deg, må du sitte ned og vurdere en del saker. Det kan hende denne teksten er tom, at mønsteret du ser så tydelig bare er et ønske om mening i verden. Eller kanskje er teksten det rakt motsatte, så ladd at du blir lurt å reagerer med feil pol. Så sterk at du glemmer deg selv, lar meg ta over. Da er du sårbar, åpen og sannsynligvis i fare.

De syv stolte tårn, hagl fra rød himmel.

Det er ikke sant, men du kan godt tro det. Jeg har ikke mistet noenting. Håper ikke du følte noe når du leste avsnittet over. I så fall har du sløst vekk litt av sjelen din. Følelser du aldri får tilbake. Sov, nå.

Det flyter stearin fra hendene dine, men ingen applaus kan få deg til å smile. Tre hvite riddere med vinger kneler. De sier adjø. En kan ikke puste der det ikke er luft.

Du kravler ut av sengen, ned langs teppet og så gjennom taket og rett til stjernene.

Når toget kommer mot deg, tuter og får store, hvite øyne, da er du alene. Ingen som har tenkt det du har tenkt fordi du tenkte det først vil være der. Ingen vil hjelpe. Når flommen kommer med tiden og klokkene tikker. Når du skrumper inn. Ingen vil hjelpe, ihvertfall ikke som takk.

Jeg burde ikke.

Laserlys trenger inn i øynene dine og svir alt du håpte på. Nå ser du bare svart og tenker bare visuelt. En syk verden har du skapt, der inne. Gravsteinen din er gravert med kun ett ord; “Aldri.”.

Når vannet fryser med et tynt lag is skal du gå. Du skal falle gjennom, og det korte minuttet du er bevisst i det våte skal du tenke. Du må tenke. Men i blinde er tankene dine, bildene dine, bare kull og støv, sorte og døde. Flyktige. Fryktelige.