Det går en linje mellom det du vet og det du visste. Den linjen kan du ikke styre. Avgrunnen under er alt det du aldri vil forstå, og over svever lyspunkt, kunnskap.

Når en så trer inn i en kapsel og ønsker å innse, er en seg selv langs veggene. Du ligger der i sengen og ynker deg. Visner med skarpe linjer i ansiktet, en grav mellom vannliljer. Du kan se avgrunnen nå, men med for lite lys fra oven er det bare utydelige tegn i tåke og tårer. Du roper så høyt at ingen kan høre, og angrer at din siste time skal være i mørket, alene. Det finnes ingen trøst. Du ønsket et speil og et speil fikk du.