Glødende visdom, skyt det inn i blodet. Intens og øyeblikkelig innsikt.
Les fra topp til bunn før du straks vender tankene opp-ned. | ditt bur
For best resultat anbefales et gjennomgående tema. | er her, og
La meg fortelle deg om moral og tradisjoner. | dette er lengsel og
Press fram både tji og hi, straks! Nå! | dette er et ønske om å bli
En slags minkende tendens, | en helt annen selv om det er her en
Alltid skal være – her – aldri der. | .red irdla – reh – eræv laks ditllA
Like bak lyset ligger en dal som året rundt bades i sval bris og hvite seil. Damp fra en skute tvers horisonten, mellom deg og den er bare salte, blå bølger og skinner for tog med dyrebar last. Like bak, like bak, like bak deg.
I gresset står et tre og sier spøkelser sin dom, tomme ord med et sårt skjær av lykke, kanskje et minne om gulvaskede bilder i brede, slitte rammer. Like bak, like bak, like bak deg.
Det reiser seg der fire hvite fjell, fire i tallet, men en i kallet, hvisker et rop, ja, ditt ønske. Alt du ville, alt du kunne, alt du skulle og alt som sa “nå!”, som satt dunkle, ildrøde spor gjennom ryggmargen din, som kom like bak, like bak, like bak deg.
Selve symbolet på tomheten, så presist passende at lyset rundt den skrumper inn og verden slås av hengslene, flyr ut med vinger av lim, tårer og sekunder som små hasselnøtter når de faller fra et tre som sukker siste tankes tidsrom. Selve essensen, tilværelsens mål og middel, selve det-du-aldri-visste og det-som-aldri-var; han og den og derfor, hvem?hva?hva?hva?
Korte ben i konkurranse om prinsessens gunst, tøfler med lim til havet der tangen, taren og en liten blekksprut savner livet, de trodde, de måtte, de skulle jo til å gjøre det – de skulle jo til å legge tankene fra seg i tanketank i tankesår i fjorten lange, fjorten lange år.
Det spiser, gnager, fortærer meg og kan ikke uttrykkes, men er der, rundt meg ved meg i meg fra meg ta meg vekk.
Ved X,
vi har syndet.
Ved X,
du har sett.
Ved X,
ta det fra meg
og la meg bli usynlig.
Ved X,
erkjenn deg, bli meg
bli oss og hverandre
og alle de som tviler
Ved X,
vær med meg nå,
jeg er fortsatt her, du er
der.
Ved X,
bli meg kjent.
Og vinden.
Det var tomt og stille.
Jeg så dråper passere gatelys diagonalt.
Det rant vann langs fortauet.
Forunderlig fryd, gleden av å se på to glassperler farget blågrønne av havet og skyene som brytes i bølger. Skum og slim, mennesker og dyr.
Siste stopp, endestasjon, straks. Til venstre en bratt klippe hvor en faller i tåke, til høyre frodige trær i rød og gull. Toget går litt fortere, bryter vannet, brenner skinnene.
De tok fyr og så steg vi langt opp. Gjennom luften og helt ut til der den er veldig, veldig tynn.
Det lyser spinkelt fra mørket i naborommet. Ikke rør deg. Han gikk inn, jeg ser mørket, han vet at han egentlig bare ser at han ikke ser noenting. Det er ingen trøst i synet når solen går ned og landet spises av skygger og stikkes av hundre tusen ynkelige rotter. De gnager gjennom tepper og vegger og huden din når du sover.
I det øyebikk våkner en gammel gud fra uevig is langt, langt der ute i mørket, i hjørnet av naborommet, i hjørnet av synsfeltet ditt, i hjørnet og så sentralt og så midt i det du frykter mest.
Til de første timers toner satt han seg med penn og blekk. Det lå lett tåke på den andre siden av glasset. Det var stille.
De sto midt i mansjen, fanget i et sykt sirkus med farger ingen skulle måtte erfare og lyder som aldri før hadde blitt hørt. Det ble klart at til tross for glamorøse minner om månen og skyene, så kunne ingen sy sammen et nytt liv til døden. Ingen kunne puste glør til gnister til flammer til vårt inferno, selv det vi blitt forlatt og fortalt. En engel plystret, og ånder uten ånde reiste seg fra sagsponet, kastet seg i vinden og var siden ett med verdens eldste trær.
På den andre siden av glasset var det fortsatt stille, slik det hadde vært siden den gang. Der ute kunne intet uten det indre rop om hjelp høres, og da bare av en selv eller han som angrer hver natt før og når han lukker øynene. Vår lille forbannelse, vår evige fortapelse og skogens eneste ønske.
Papiret absorberte tanker fra nålen, for første gang ble det fortalt: Ubetydelig og samtidig så tydelig enestående at ingen kunne le eller smile da ord, for første gang siden ord ble til, ble uttalt mellom trærne og fortidens ånd. Rart var det heller ikke, for det var bare jeg som sto der, alene i gresset. Det gresset er ikke lenger.
